|
På oppfordring har Arild Rognlien tatt steget og skrevet litt om hytta familien har. Dette er en hytte med masse sjel, koselig både utvendig og inne. Lite er forandret fra den var ny, og jeg har vært med på mange koselige besøk i denne hytta. Håper noen andre tar stafettpinnen og skriver litt om hytta si.
Hytteliv kan være så mangt, hovedsaken må jo være at man koser seg og slapper av på hytta, bruker den som et fristed fra alt mas og tjas i hverdagen. Jeg oppfordrer herved andre i Dalbekk til å skrive noen ord om hytta si. Litt historie og bilder er også fint å ta med.
Roy Hansen
|
Karibu g.nr. 10 br. 69
Karibu i 2005 en koselig hytte.
Tidlig i forrige århundre, var det vanlig at venner gikk sammen for å leie ei hytte, såkalte hyttelag. Mine foreldre var, sammen med andre fra Høybråten, med i et slikt lag. Det begynte høsten 1923, da far og noen andre karer leide hytta Stalheim ved Skredderud av Fleisje på Hauger. Hyttelagets medlemsantall økte, damene fikk være med og de leide også Nome, det nåværende Eko.
Bildet av hytta hyttelaget leide er tatt sommer 1928 og viser Nome, nåværende Eko.
På bildet sees fra venstre:
Erling Rognlien (bakerst), Roald Kluge, ukjent og Rolf Rognlien.
Jeg har mange bilder fra denne tiden som forteller om mye moro, dessuten en hyttebok fra 1927 og fram til leieforholdet opphørte i 1934 som dokumenterer hvert besøk. Mor og far likte seg godt ved Skredderud og da de giftet seg i 1935 ville de forsøke å få kjøpt tomt og satt opp egen hytte. De ble tilbudt en odde i sørenden av vannet samt halve vannet for kr. 1.000,-. Men prisen var for høy, penger var det ikke flust med, hytta skulle også kjøpes. Halvor Fehn eide store områder ved Skredderud og av ham kjøpte de ei tomt på 2,5 mål i vannets sydhelling for kr. 250,-. Men odden ved vannet ble i all tid senere kalt "Odden vår".
Bildet viser byggingen av hytta og er tatt 2. påskedag 1937.
På bildet gjennkjennes Rolf Rognlien (med sekk),
Erling Rognlien (på taket) og Kåre Larsen-Asp med planke.
Så var det å få tak i hytte. Valget falt på en laftet tømmerkoie på 30kvm som de hadde sett på en utstilling. Selgeren var fra Gol og het Aslak Lien. Handelen kom i stand og for den nette sum av kr.1.000,- fiks kontant, som det står i fakturaen, ble hytta levert fritt på Nittedal stasjon. Sigurd Skøyen ble hyret til å frakte tømmeret på vinterføre til tomta. Og påsken 1937 kom den under tak. Min søster ble født i 1938 og fikk navnet Kari og hytta ble så oppkalt etter henne. Fra dag en og fram til dags dato, har hvert besøk blitt loggført. Det har blitt en del bøker. Mange mennesker har vært på besøk. En gang foretok jeg en telling og kom til 433 - helt utrolig. De fleste på dagsbesøk andre ble flere dager. Et par somre ble den leid bort, det ble det imidlertid slutt på da det viste seg at siste leietager hadde hogd ved inne på kjøkkengulvet!
Særlig under krigen var hytta et populært sted. Det var stadig besøk av slekt og venner. En påske overnattet det 11 personer på de 30 kvm i to netter. Fisking var det helt store, sommer som vinter. I hytteboka fikk hver lille abborpinne omtale. Og bærplukking. Det var ikke måte på til storfangst på tuene rundt i skogen. Et viktig supplement til den skrale krigskosten.
Far var en ivrig fisker og jeg husker som guttunge at jeg sto opp da far kom fra fisketur med den gule fiskeveska full av småørret tatt i Skredderudbekken. Tydeligvis ble det også tatt større fisk, for den 24. september 1944 er det avtegnet en ørret på 37,5 cm i hytteboka.
Om sommeren bodde vi på hytta og far reiste fram og tilbake på jobb i byen. Han tok bussen fra Hagan om morgen og på hjemturen om kvelden hendte ofte han gikk av på Grorud og tok veien gjennom skogen.
Far døde dessverre så alt for tidlig. I desember 1961, bare 58 år gammel, sovnet han inn. Mor og jeg brukte hytta en del men man gror jo til og fatter andre interesser. Men skogen og dens gode stillhet, klare luft og gode lukter glemmes ikke og når man så treffer en ung dame som deler ens oppfatning på det området, var valget enkelt. Vi kjøpte hytta av mor, med velsignelse av søster Kari, i 1970, året før vi giftet oss. Etter hvert kom det til tre livlige gutter og hytta, med sine 30 kvm, ble for liten. I 1986 satte vi opp "Guttebu", sovehytte for de to eldste.
31.juli 1937 blev hytta innviet.
På bildet er fra v. (Bak delhvis skjult) Erling Rognlien, Solveig Rognlien,
ukjent, Reidar Varang (Solveigs bror), Marit Varang (som var med på 60 årsjubileet i 1997)
og stående Hjørdis og Eivind Eriksen.
I 1985 ble det konstatert at gulvets bærebjelker var pill råtne. I 1937 hadde man ikke gravd ut jorda under hytta og fuktigheten herfra tok knekken på bjelkene. Hytta ble tømt for inventar, Gulv og bjelkelag fjernet og femti trillebårlass med jord ble skuffet ut gjennom døra og nytt gulv lagt. På begynnelsen av 1990-tallet begynte takpappen fra 1958 å si takk for seg. Taket var ikke isolert fra før. Dette ble gjort og torv ble lagt på toppen.
Vei vann og strøm gjorde sitt til at hytta ble mer og mer brukt. For øvrig har hytta endret seg lite på alle disse årene. I 1997 inviterte vi familien til 60 års jubileum. Flere av mine fettere hadde ikke vært der siden ungdommen og bemerket hvor lite som var forandret med hytta. Litt tungvinn, men for oss et fristed. Her skal det gåes turer i skogen, litt veahogst og forefallende vedlikehold ellers slappe av.
I min barndom hadde vi lite å gjøre med hyttenaboene. Jeg lekte jo med de som var på min alder, men mor og far hadde ingen omgang. Vi har søkt kontakt og fått mange gode venner blant hyttenaboene som vi setter stor pris på. Med vei, vann og strøm fulgte medlemskap i Dalbekk Vel og gjorde sitt til at vi ble kjent med hyttefolket i Dalbekk også, et trivelig bekjentskap.
Inger Synøve og jeg er svært glad for å se at våre tre gutter har arvet gleden ved å være i skogen og håper med tiden at en av dem vil overta stedet og bevare det slik det er.
Her er et lite stemningsbilde fra vår hyttebok anno 13/4 1943
Mandag 13/4-43.
Århanen buldret fra tidlig på morrakvisten til langt på dag. Det låter i alle åser. - Kulde om natta med harde skarasnø. Flekker i nordhellinga og is på brønnhølet om morran, men stekende sol og varme utover dagen så flua våkner tillive og tar til å surre i solveggen.
Kari og jeg tar en tur om formiddagen ned til bekkeoset ved Skredderud, der isen er gått op og kyta leiker innpå steingrunna.Vi hiver brødsmuler uti og Kari følger spent med kytene som kommer pilende for å forsyne seg av det rikelige måltid som pludselig dukker op.
Og så seiler vi båt. Fine båter av tørr kvist blir sjøsatt oppi stryket og danser nedover, går på skjær og kommer løs, og seiler tilslutt ut i stilla hvor de fortøier til iskanten.
- Og sola baker og det er vår. - Langt om lenge rusler vi op til hytta igjen. Og Kari har med sig kyte i en gammel kaffekjel hun har funnet, og så har hun en rar sopp og noen overvintrede bær - så vi skal ikke sulte.
- Men mor har også sørget for de langveisfarende og mat står ferdig på kjøkkenbordet. Så tar vi den først og venter med kyta og det andre.
Så skal vi leke butikk ute i solveggen og leke tog og skyte med pil og bue.
- Dagen går og det blir kveld og Kari blir trøtt, men holder det gående med tegning og gymnastiske øvelser på divanen.
Nu er det sen kveld. Kari har allt sovet i flere timer derute i kjøkkenet, og mor og far sitter ved peisvarmen. Mor leser "Den flyvende koffert" men jesper allt i ett, så det er vel ikke lenge til Kari får sengekamerat.
- Ikveld er det siste kvelden i ferien. Imorgen skal vi reise igjen. Det har vært noen fine dager og fjeset har fått en ganske fresk farve - iallefall i lyset fra peisen. Og farven har ikke så lite å si når det gjelder å dokumentere en vellykket ferie.
Den orginale hytteboka kan du se her.
|
21. mars 2005
Arild Rognlien
|
